Jeg glemmer at det å være sammen med en jente ikke er "normalt".
For meg så er det ikke noe mer naturlig og sånn er det bare, på en måte. Men en blir brått vekket opp av meninger, trangsynthet, respektløshet og fordommer.
Det fikk jeg i dag, da det kom til mitt øre at det faktisk var noen ( voksne mennesker, men ikke "den eldre garde"), som rett og slett var blitt kvalme av å se meg og Maiken sammen. "Hva i helv*#€ er det der for noe dritt??" fikk en i min familie slengt i ansiktet.
Da var det faktisk ett par ting som dukket opp i hodet mitt. Det er ikke nok med at det bare er jeg som kommer ut av skapet, min familie også må komme ut av skapet at de har et familiemedlem som har en annen legning enn det som er normalt. De må tåle å måtte evt. forklare og faktisk forsvare det at det finnes et familie-medlem som i noens øyne per definisjon "er unormale" på grunn av en homofil/lesbisk/bifil/transeksuell legning. ( Ja jeg drar med meg alle begrepa for det er ikke nødvendigvis bare meg det handler om, men kanskje flere som også opplever/har opplevd dette).
Jeg kjente en rar følelse i mellomgulvet når jeg fikk høre det,først ble jeg paff, så ble jeg provosert, så måtte jeg le. Alt på veldig kort tid. ( Ja det kan ha noe med at jeg har jobbet natt og ikke sovet lenge for å snu tilbake døgnet)
Paff, av at jeg rett og slett har glemt at mitt forhold i dagens samfunn og alt ikke er normalt. Jeg er vel kanskje ikke såpass innøvd skeiv, til at jeg tenker på at "åh nei, nå må vi ikke provosere folk rundt oss ved å sitte i armkroken eller holde hender, eller for all del og gud forby kysse hverandre" Hadde det vært en mann jeg hadde gjort det med så hadde ingen reagert i det hele tatt, men i og med at min kjæreste er en jente, så er det stor ståhei rundt hele greia. Jeg sier ikke at man nødvendigvis skal stå å rundkline på et kjøpesenter, men jeg oppfører meg helt likedan som jeg ville gjort om det hadde vært en gutt jeg var sammen med! Skjønner du hva jeg mener?
Provosert ble jeg fordi jeg har aldri hatt fordommer mot andre, hverken på grunn av etnisk bakgrunn, legning eller psyke. OGså syns jeg synd på vedkommende, for at vedkommende ikke vet bedre, og måtte bare le av uvitenheten hans. Og jeg syns synd på han/henne for å måtte fokusere og irritere/la seg provosere av andres liv og andres valg til å være seg selv i stedet for å ta en titt på seg selv. Ikke glem å se i speilet min kjære "venn", før du begynner å fokusere på andre.
HVEM ER DU, SOM SKAL DØMME?? IKKE GLEM AT NÅR DU PEKER, SÅ ER DET FAKTISK 3 FINGRE SOM PEKER TILBAKE PÅ DEG!
Kjærlighet er universelt. Uavhengighet av kjønn, det koker tross alt ned til gjensidig kjærlighet mellom to mennesker. Det er vakkert, syns nå jeg. Og jeg syns det er vakkert når mennesker våger å være seg selv, være trygg i seg selv, og leve sitt liv slik de vil at livet deres skal leves.
Syns ikke du?
